Kronikker fra Vev-medlemmer

NB! Merk at kronikkene er sortert etter året de ble publisert i, men ikke etter dato innad i publiseringsåret.

2025

Drømmen om å få i både pose og sekk krever en større andel av fellesskapets midler. Når dette ikke kommer på bordet, presses både forlagenes og skolenes økonomi. I praksis makter ikke skolene å levere den metodefriheten politikerne snakker om, og oftest er det bøkene som mangler.

Med brask og bram ble digitaliseringsstrategien lansert, der vi kunne lese at Norge jaggu skal bli verdens mest digitaliserte land. Og at KI spiller en sentral rolle, med et mål om at 80 prosent av det offentlige skal benytte seg av slik teknologi innen 2030. Ambisjonene står det ikke på, nei. Det skal du ha.

IKT Norge-direktør Øyvind Husby skrev i forrige uke at det er «mer følelser enn fakta om skjermbruk». Han trenger selv å sette seg på skolebenken for å øke sin forståelse for hvordan skoledigitaliseringen har fungert i praksis og hva vi nå bør gjøre.

Jeg meldte meg ut av Høyre og fratrådte vervet som lokallagsleder for å arbeide for en mer ansvarlig digitalisering. Jeg tenkte det var mest ryddig for ikke å blande roller. Jeg forlot Høyre med hevet hode og tenkte i min naivitet at partiet ville holde fanen for en mer ansvarlig digitalisering høyt fram mot valget. Nå klarer jeg ikke å holde tett.

Søvn er like livsnødvendig som mat og drikke. Omtrent en tredjedel av livet vårt burde tilbringes i senga, men stadig flere – både barn, unge og voksne – sover altfor lite. Konsekvensene er alvorlige. Hjernen renses ikke, kroppen restitueres ikke, og vi blir mer utsatt for både fysiske og psykiske plager.

Jeg heier på lærerne hver eneste dag. Dere står på og gjør en umåtelig viktig jobb for samfunnet. Jeg ønsker også at dere skal ha en mulighet til å velge de læremidlene dere finner best. Likevel mener jeg at toget er gått for å se på lærernes metodefrihet isolert fra den større debatten.

Barn og unges skjermbruk er et helsespørsmål. Sverige har forstått dette og innført nasjonale skjermråd. Regjeringen her hjemme tar til orde for 15-årsgrense og innlogging på sosiale medier, men er merkelig stille når det gjelder konkrete råd til oss foreldre.

2024

I NRKs artikkel om barn- og unges skjermbruk 7. januar svarer skjermbrukutvalget på spørsmål om hvilken sammenheng det er mellom skjermbruk og barns sosiale og psykiske utvikling. Lars Wichstrøm, utvalgets ekspert på småbarns sosiale og psykiske utvikling, lar seg sitere på at «hovedsvaret er at det ikke er en sammenheng». Før vi slår oss til ro med utvalgets beroligende konklusjon om den svært dramatiske omveltningen av små barns sosiale hverdag som omfattende tidlig skjermbruk representerer, la oss bare for sikkerhets skyld se hva de faktisk skriver i sin egen rapport fra desember i fjor.

Ingvild Vikingsen Skogestad, avdelingsleder ved Knappskog skole, har lest boka mi «Skjerm barna» og er enig i mye. Det er bra. En felles enighet om hvor skoen trykker, er viktig for å bevege debatten videre. Og det er riktig som Skogestad påpeker, jeg er ikke lærer, og jeg har heller ikke oversikt over hva som skjer i hvert enkelt klasserom i Norge. Men det er det ingen som har, heller ikke Skogestad.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg brenner for det gode samfunnet vi på mange måter fortsatt har. Når jeg skriver «på mange måter», så mener jeg også tydelig at det er visse ting som ikke er så bra lenger. Ett slikt område er digitaliseringen. Og hvordan dette har foregått. Historisk sett har vi nå sett enorme endringer på kort tid. Har vi håndtert dette på en god måte? Og hva med barna våre?

Spør en hvilken som helst småbarnsforelder: Synes du noen timer med passiv videotitting gjør fireåringens følelser mer positive og letthåndterlige? Eller tenåringsforeldre som knapt oppnår blikk-kontakt med egne barn: har TikTok vært en bonus for ungdommens følelsesmessige utvikling?

I dag består den norske læreplanen av fem grunnleggende ferdigheter: lesing, skriving, regning, muntlige ferdigheter, og digitale ferdigheter. De fire første er tydelige og målbare, mens digital kompetanse er vanskelig å definere og forandrer seg fortløpende. Den bør derfor fjernes fra læreplanen som en grunnleggende ferdighet.

Nylig la Utdanningsdirektoratet ut nye retningslinjer for filter på elevenes digitale enheter. I barneskolen anbefaler direktoratet et såkalt ikke tillatt-filter, som gjør at alle nettsider som ikke er godkjent av skolen, stenges. Det er hårreisende at ikke dette har vært anbefaling fra dag en, men bra det omsider er på plass. For ungdomskolen anbefaler imidlertid Udir at man bare filtrerer ut skadelig innhold. Men hva er egentlig skadelig?

Ungdoms digitale kompetanse går ned. Ønsker vi at Norges fremtidige arbeidsstokk skal ha reell digital kompetanse, må skolen ta teknologiforståelse på alvor. Å dele ut iPader til hver elev og tro at de blir digitalt kompetente av seg selv, er ikke løsningen. Digitale ferdigheter må ut av lista over grunnleggende ferdigheter og erstattes med et eget teknologifag.

Hvis det var skolen som hadde utstyrt ungene med pornobladene og voldsfilmene, ville det ha fylt avisenes førstesider. Det ville jo vært en skandale. Men denne skandalen foregår i det norske utdanningssystemet. Hver eneste dag.

Oslo-skolen innfører kunstig intelligens (KI) som verktøy for sine 92.000 elever fra første klasse. Fordi den ikke har noe valg, sier divisjonsdirektør Trond Ingebretsen i Utdanningsetaten til Aftenposten. Det er en svært foruroligende argumentasjon og vitner om en teknologisk determinisme som ikke hører hjemme i et moderne demokrati. Nye verktøy må tas i bruk i skolen fordi de gir bedre læring. Ikke fordi de finnes.

Norske skoler sender med skoleskjermen hjem uten å vurdere foreldrenes rettigheter og plikter. Tilliten slites mellom skole og foreldre. Og taperne? Det er barna. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), her trengs det sentral styring snarest!

«Det är oljans förbannelse», sa den svenske kulturredaktøren da jeg under et besøk i nabolandet fortalte ham om alle utfordringene skoleskjermen har ført med seg. Han stilte spørsmål ved at vi i Norge, tilsynelatende hodeløst, har utstyrt skolene med såkalt 1:1, det vil si en skjerm til hvert eneste skolebarn, til og med de yngste. Mer enn noe annet land i verden er Norge det digitale barndomslaboratoriet. Ikke engang Sverige, som nå setter i gang en gransking av Skolverkets digitaliseringsplan, har gått så langt som oss. Hvordan endte vi her?

Hvorfor har man ikke fulgt loven? Hvorfor er Ipad ofte det valgte verktøyet? Hvor tette er båndene mellom Skole-Norge og IKT-bransjen? Og hvem har tjent på at norske skoler i raskt tempo ble digitalisert?

2023

«Middelklasseforeldres angst for skjermene må ikke få dominere debatten om IKT i utdanningen», sier digital kompetanse-begrepets far, Morten Søby, til Morgenbladet 5. mai. Jeg er nok en av disse foreldrene. Jeg har definitivt ikke angst for skjerm, men har «angst», eller rettere sagt en kritisk holdning til digitale strategier som ikke er godt nok koblet på virkeligheten.

Elevene bruker mobilen gjennomsnittlig «6 timer og 29 minutter, som altså gir 45,5 time i uka», skrev læreren Fredrik Øiestad i et innlegg på Facebook, etter å ha fått med klassen sin på en utregning av skjermtid.

Norske elever oppgir lavest leseglede av alle landene som deltok. Samtidig avdekker siste Ungdata-undersøkelse at 64 prosent av de spurte ikke leser bøker på en gjennomsnittsdag. Og universitetsansatte klager over at de får inn elever fra videregående som ikke lenger har stamina til å lese lærebøkene de skal gjennom.

Hvis noen for 20 år siden hadde fortalt oss at vi i fremtiden kom til å være så avhengige av en bitte liten datamaskin at vi ikke visste hvordan vi skulle leve uten, hadde vi trodd dem?

Foreldre har moralsk panikk, sier professor Halla Bjørk Holmarsdottir fra forskningsprosjektet DigiGen til Aftenposten. Hun mener at vi foreldre er altfor opptatt av skjermen og i stedet burde involvere oss i hva barna gjør på den, og se på det positive skjermen bidrar til.